I veka som gjekk møttest norske helsetoppar i Oslo for å markere at det er fem år sidan korona invaderte oss. Dei lærde hadde sikkert mykje å snakke om. Evaluering heiter det på fint. Eg skal ikkje ta stilling til kva dei gjorde av rette og gale val, men det er interessant å reflektere over kor raskt vi vart eit lydig folk og kor fort vi endra vanane våre.
Korona førte til eit hav av medieoppslag. I denne straumen av informasjon var det at vesle Synste Møre trykte ein artikkel som har brent seg fast hos meg. Bileta i reportasjen var vel ikkje mellom det ypparste reint teknisk, men det journalistiske motivet var så sterkt at det kunne vore kvalifisert til å delta i kåringa av årets bilete.
Reportasjen handla om rovdestrandingen Liv Nygård som fylte 105 år og som budde på sjukeheimen på Fiskå. Borna ville gjerne feire ein jubilant som var mellom dei eldste i landet. Med dei restriksjonane som var blitt vedtekne, var det ikkje snakk om å kunne besøke Liv på rommet. Med stor, flott kake sat ho ved inngangspartiet, men borna Sverre, Berit og Rolf måtte fortære kakestykka utandørs. Når Liv hadde nådd så høg alder, var det naturleg at dåverande ordførar Lena Landsverk framførte ei helsing. Det skjedde gjennom eit ope vindauge.
Vanylvingane var med eitt blitt eit lydig folk. Også eg var mellom dei lydige ein annan stad i verda. Fredag 13. mars (uff!) skulle eg reise heim frå ein foredragsturné i Spania. Ein av stadene eg besøkte var rekreasjonsstaden Solgården. Dit hadde snart 200 godt vaksne nordmenn kome med fly nokre dagar før, og no kunne dei glede seg over dagar med sol og varme. Spania var erklært koronafritt, men i heimlandet mot nord var det nettopp kome meldingar om folk som var råka av smitten.
På flyet heim var det ikkje tilgang til nett. Då eg landa på Gardermoen, blinka fylgjande tekstmelding frå husfrua mot meg: «Kommer du hjem nå, blir vi alle rammet av karantene. Det betyr at jeg ikke kan ha kontakt med mamma på 14 dager». Ho synte til at regjeringa i all panikken denne fredagsmorgonen hadde vedteke strenge restriksjonar for alle som kom frå utlandet. Dei som kom i nærkontakt med desse ville bli plassert i lang karantene.
Eg måtte berre innsjå at eg hadde hamna i ein skvis. Å ta vare på ei sjuk svigermor på 91 år var langt viktigare enn å tenkje på kvar eg skulle gjere av meg. Løysinga var å reise på hytta på fjellet. Husfrua pakka mat og klede og sette bagane på trappa utanfor inngangsdøra. Der låg også bilnøklane. Eg kjende meg som ein spedalsk utanfor eiga inngangsdør.
Etter mange varme dagar i Spania, hadde eg sett for meg nokre fine skiturar, men då eg kom fram til Ål, venta nok ei melding: Direktivet om karantene for dei som hadde kontakt med reisande frå utlandet, var blitt oppheva etter berre nokre timar. Men helsestyresmaktene hadde meir på lager. Eg hadde ikkje før fått rigga meg til på hytta, før meldinga kom om at folk ikkje skulle rømme til hyttekommunar med låge helseressursar. Vi fekk nyordet hytteskam, og eg pitla meg lydig heim. Husfrua kunne ta seg av svigermor utan å vere lovbrytar.
Så bra gjekk det ikkje med dei eg hadde hatt foredrag for på Solgården. Heile flokken – eller kohorten som den gongen heitte – vart hastesendt heim med charterfly, og etterkvart kom meldingane om alle dødsfalla. Til slutt var det 10 av denne gruppa som døydde.
Noko glede kunne vi nordmenn hausta av korona. Vi kunne gjere narr av svenskane og statsepidemiologen Anders Tegnell som ikkje ville stengje ned samfunnet. Mange eldre døydde i Sverige, men etterkvart vart Tegnell hylla for at han ikkje fekk panikk.
Her heime lærte vi også å fjerne brødsmulane frå frukostbordet slik at det kunne gjere teneste som arbeidspult på heimekontoret. Kanskje vart det ein lærdom som varer.